Svedjerug
Svedjerugen gjør brødet saftig og smaksrikt.
Svedjerugens overlevelse
Svedjerugen er en rugsort som kom til Norge på 1600-tallet, og har fått navnet sitt fra svibruket eller svedjebruket. Det var først og fremst skogfinnene som var kjent for denne måten å dyrke rug på. Den ble i en periode ansett som en tapt sort – helt til Martin Tvengsberg fant ti korn i en låve på Finnskogen en gang på 1970-tallet. Syv av disse kornene spiret og er opphavet til dagens norske svedjerugåkre. Etter bartrehogst tok man ut det beste virket til tømmer og plank mens slip, kvist og kratt ble brent på stedet. Deretter sådde man rugen mens det ennå ulmet i asken. Aske er vanligvis basisk, men aske av bartrær er sur, og svedjerugen tåler lav pH. Om høsten ble den lange rugplanten beitet av buskapen, og beitingen gjorde at planten busket seg. Det påfølgende året høstet man rugen til menneskemat. Da kunne den være 2,5 meter høy, og fra samme plante kunne det komme 94 strå, med over 50 korn per aks. Fordi den busker seg trenger den heller ikke å såes så tett som annet korn. Man bruker bare ca. 10 kg. per dekar, mot ca. 20 når man dyrker moderne kornsorter.
I nyere tid har svedjerugen fått sin renessanse fordi den har mye smak og er meget proteinrik. Svedjerugen kan ha opptil dobbelt så høyt proteininnhold som moderne rug, og er også rik på fiber.