Internasjonalt regelverk

Både frø og planter handles over landegrensene. Derfor finnes det internasjonalt regelverk, både innen EU, FN og WTO, som regulerer handel og rettigheter. Det finnes patentrettigheter og planteforedlerrettigheter som kompenserer planteforedlerne for innsatsen og oppmuntrer innovasjon innen planteforedlingen, men disse rettighetene gjør det i mange land vanskeligere for bønder som arbeider med sortsmangfold. Bønders rettigheter til å forvalte frø er ikke bare viktige for å redusere fattigdom, men også for å opprettholde det biologiske mangfoldet i landbrukssorter og dermed matsikkerheten i verden.

Foto: Stiftelsen Kore.

Plantetraktaten

FNs mat- og landbruksorganisasjon (FAO) opprettet Plantetraktaten, som trådte i kraft i 2004. 146 land har underskrevet traktaten, som er en bindende internasjonal avtale for forvaltningen av det plantemangfoldet som vi er avhengig av for maten vår og jordbruket vårt. Partene i avtalen forplikter seg til å bevare og sikre en bærekraftig bruk av plantegenetiske ressurser. Avtalen inneholder elementer som sikrer at de plantegenetiske ressursene skal være åpent tilgjengelig for bruk, forskning og foredling. Den skal også sikre rettferdig fordeling av godene fra bruken av de genetiske ressursene. Plantetraktaten handler om bønders rett til å ta vare på og bruke sin tradisjonelle kunnskap; deres rett til lik deltakelse og fordeling av goder fra bruken av genetiske ressurser; deres rett til deltakelse i beslutninger som angår bruk og forvaltning av genetiske ressurser; og deres rett til å ta vare på, bruke, utveksle og selge frø.

Frøhvelvet på Svalbard er en del av Norges bidrag til å nå målene i traktaten.

FNs bærekraftsmål

Mål nr. 2 av FNs 17 bærekraftsmål er å gjøre slutt på sult i verden. For å få til det, er det satt flere delmål og milepæler som skal nås. Et av dem er mål 2.5:

  • Innen 2020 opprettholde det genetiske mangfoldet av frø, kulturplanter og husdyr samt beslektede ville arter, blant annet gjennom veldrevne og rikholdige frø- og plantelagre nasjonalt, regionalt og internasjonalt, og fremme tilgang til og en rettferdig og likelig fordeling av de goder som følger av bruk av genressurser og tilhørende tradisjonell kunnskap, i tråd med internasjonal enighet.

Som et ledd i arbeidet for å nå dette målet, ble det i februar 2020 satt inn frø i frøhvelvet på Svalbard fra 36 internasjonale og regionale genbanker, så vel som nasjonale og private institusjoner. Det øker det totale antallet frøpakker som er lagret i Svalbard globale frøhvelv til mer enn en million, og det totale antallet depositører til 85.

Verdens handelsorganisasjon (WTO), TRIPS og UPOV

Verdens handelsorganisasjon (WTO)

Norge har vært medlem av WTO siden begynnelsen i 1947. WTO har som oppgave å sørge mest mulig fri og friksjonsløs handelsflyt mellom landene. Når et land som ikke godtar patent på planter blir medlem av WTO, må de på grunn av TRIPS innføre en form for plantesortsbeskyttelse.

TRIPS

TRIPS-avtalen er en integrert del av WTO, og forkortelsen står for «The Agreement on Trade Related Aspects of Intellectual Property Rights».  TRIPS-avtalen krever at landene skal ha et minimum av plantesortbeskyttelse. De fleste utviklingsland har ikke hatt noen plantesortsbeskyttelse før de ble medlemmer av Verdens handelsorganisasjon (WTO). Det er derfor stadig flere land som utformer lover for sortbeskyttelse.

UPOV

Det internasjonale samarbeidet om plantesortsbeskyttelse foregår hovedsakelig i UPOV (The International Union for the Protection of New Varieties of Plants), som er en måte å sørge for den plantesortsbeskyttelsen som TRIPS krever. Reglene i UPOV har blitt revidert flere ganger, siste gang i 1991.

matjord vitenparken
Foto: Stiftelsen Kore.

Hvilken betydning får reglene?

Planteforedling er et langsiktig arbeid, og det tar mange år å utvikle nye plantesorter. Mye av planteforedlingen foregår nå i laboratorier av profesjonelle planteforedlere og private selskaper. For å sikre inntjening for dette arbeidet er det stadig flere krav om immaterielle rettigheter, det vil si patenter, til såfrø, slik at selskapene som utvikler nye sorter får en tidsbegrenset enerett til kommersiell bruk av sortene. Plantesortsbeskyttelse, eller planteforedlerrettighet som det også kalles, er en egen form for rettigheter som er utviklet spesielt med tanke på beskyttelse av plantesorter.

Men, mange av patentene er patenter på tradisjonell planteforedling og dyreavl. Tradisjonell kunnskap som er generert av lokalsamfunn i utviklingsland har dermed de senere årene blitt patentert av vestlige multinasjonale selskaper uten kompensasjon.

På tross av at de fleste land er med i Plantetraktaten, har patenter på såfrø ført til økt maktkonsentrasjon i matproduksjonen, der noen få selskaper kontrollerer såfrøene som brukes. Strenge patenter på såfrø hindrer bønder i mange land i å lagre frø til neste sesong, og tvinger dem til å kjøpe nye hvert år. Dette kan skape store gjeldsproblemer og fører mange småbønder inn i et avhengighetsforhold til såfrøselskapene.

Det er ikke i hovedsak gjennom WTO at patenter på såfrø blir implementert, men gjennom bilaterale handelsavtaler (som Norges EFTA-avtaler) som krever strengere patentreguleringer. Der kan det kreves medlemskap i den nyeste UPOV-konvensjonen, som vil alvorlig innskrenke bruk av såfrø. Norge har selv bare ratifisert konvensjonen fra 1978. Den innebærer mindre innskrenkninger enn den nyeste, fra 1991, som alle nye medlemmer må slutte seg til.

Ressurser

Kilder

< Back