Vitenparken

Havet er ikke et tomrom

Da jeg møtte Elin T . Sørensen for første gang viste hun meg en landskapsarkitektonisk plantegning. Gressarealer, veier, planter og boligstrøk var nøye illustrert, men så ved fjæren møtte øynene mine en uniform, blank, 2 dimensjonal flate. Verken terreng eller vegetasjon var skildret.  Dette var havet. Illustrasjonen talte klart, her var det ingenting for oss mennesker å se. Havet: et slags elegant tomrom, en kulisse i våre liv.

71 % av kloden er dekket med vann. Vi bor på en blå planet. Dette et fakta vi hører ofte.  Men når vi tenker på at alt dette er presset, at marine økosystemer fra Mariana trenchen (der det nylig ble funnet et bærepose i plastikk) til Oslofjorden (der Torsk ikke lengre kan fiskes på grunn av et kritisk lavt nivå i bestanden) ser en negativ utvikling på grunn av oss mennesker, ja da kan man ikke annet å bli redd og fortvilet. Og nettopp her pleier man å stille det klassiske spørsmålet ”Hvorfor er det ingen som gjør noe? ” Svaret er heldigvis; det er noen som gjør noe.

Tverrfaglig BioKunst

Med NOBA ønsker vi også å bidra. Det er ikke nok at noen bare gjør noe, mange må gjøre noe og de må gjøre det sammen, på tvers av disipliner.  Nettopp tverrfaglig arbeid og utveksling er det vi brenner for i NOBA. Her mener vi at virkelig innovasjon, forståelse og kreativt arbeid kan skje. BioArt er et paraplybegrep for et bredt spekter av kunstformer som jobber i linjene mellom biologi og kunst. BioKunstnere blander kunstneriske og vitenskapelige prosesser, metoder, tilnærminger og verktøy, og verkene blir ofte skapt i samarbeid med andre disipliner. Slik stiller BioKunst spørsmål om vitenskapens rolle i samfunnet, engasjerer samfunnet i biovitenskapelige funn og nyvinninger, stimulerer til dialog og utfordrer vårt forhold til verden rundt oss. NOBA er et prosjekt av Vitenparken og er en unik satsing I Norge. Vi er det første fysiske arenaen som fokuserer på biorelatert kunst i landet og vi ligger i hjertet av forskningsmiljøene på Campus Ås. Grunntanken bak NOBA er at der kunstnere og forskere fra biologisk relaterte fagdisipliner kan møtes for gjensidig inspirasjon, utveksling av kompetanse og kritikk, kan det oppstå koblinger og samspill som fremmer nye tenkemåter og nye spørsmål, som igjen kan føre til nye løsninger og nå ut til et bredere publikum.

Marinvennlig landskapsarkitektur

Dette bringer meg tilbake til Elin sitt arbeid som skjer på tvers av kunst, marinbiologi, og landskapsarkitektur. Her er undring, kreativitet og løsninger viktig, ikke grensene mellom disipliner. I Norge, som ofte ellers i verden, skjer byutviklingen på menneskers interesser. Elin og HAV spør: Hvordan kan vi bygge ut i sjø uten å ødelegge for livet i vann? I HAV møter vi det kilometer store, det micrometer lille, og alle skalaer imellom. For ved å skape store forandringer, i Oslofjorden og i verdenshavene, må man forstå og lytte til mikroskopiske prosesser, og skapninger.  

I utstillingen Hav møter vi en dedikasjon til materialer. De er giftfri, marinvennlige, eller resirkulerte, som Jesmonite avstøpninger av Kambrosilur og boliger av  resirkulert og ”upcycled” teknisk porselen. I HAV møter vi Elins inspirasjon og samarbeidspartnere (en myriade av marine dyr, planter med mer), prosess (dykking kan også være akademisk metode!) og til slutt løsningsforslag hvor kunstneriske visjoner møter marinbiologi, tidevannslandskapet og ikke minst sjødyrene selv.

–

Foto: Joe Urrutia/Vitenparken